au...

Etter denne hendelsen forstuet jeg foten min. Det skjedde den 1.juni. Husker datoen fordi jeg hadde eksamen samme dag!
Da jeg var i Spania fra 19.juni-29.juni klarte jeg å tråkke over på den samme foten IGJEN.
Og nå for knapt en halvtime siden tråkket jeg over på den samme foten- IGJEN! Denne gangen enda verre enn det forrige gangen. Det er forresten ganske interessant å se hvor fort en ankel kan bli blå. Har aldri sett noe lignende. Man kunne nesten se at det ble mer og mer blått.

Men samtidig føler jeg at jeg ikke har noen grunn til å klage. Jeg har fått et nytt perspektiv på livet. Etter 22/7 betyr ikke slike ting så mye lenger. Jeg får bare dårlig samvittighet over å ligge her og furte, når modige, sterke ungdommer hev seg svømmende ut i vannet med skuddsår både her og der. Jeg er mektig imponert over Emma Martinovic sin historie. Hun tenkte nok sikkert ikke så mye akkurat da det skjedde. Det var vel overlevelsesinnstinktet som så dagens lys? Jeg og mamma har snakket mye om det som har skjedd (noe jeg mener er bra for da bearbeider man hjernen og tankene sine) og hun fortalte meg hvordan enkelte mennesker hjelper- og motiverer andre for å overleve selv. At måten å overleve er å gi glede og mot til andre. Jeg tror Emma faller i den kategorien, uten at jeg er noen ekspert på det feltet.
Jeg må bare si at jeg er så utrolig imponert og gleder meg over alle som klarte seg, men viser dyp sorg for de som ikke gjorde det. Det står kjempestor respekt av alle!


3 kommentarer

Mildrid

28.07.2011 kl.02:33

uff da :O God bedring!

På bloggen min kan du se herlige bilder fra ikveld :D

malene

28.07.2011 kl.10:34

off :(

Dzana

28.07.2011 kl.19:44

Ha en riktig god bedring!

Skriv en ny kommentar

hits