søvnløs natt

Jeg skulle til å gjøre et forsøk på å legge meg da jeg hørte den sjokkerende nyheten. 80, kanskje flere uskyldige ungdommer drept. Da forsvant alle håp om å klare å sovne. Tårene strømmet ned og jeg klarte ikke å sitte stille lenger. Jeg måtte ut å løpe. Komme meg bort fra det helvetet jeg ble fortalt om på nettaviser og på TV. Så jeg løp ut med en halvforstuet ankel og en strekk i den andre. Det gjorde meg ingenting. Sjokket er altfor stort. Alle disse menneskelivene som er gått tapt. De fortjente det virkelig ikke. Jeg har mange historier fra venner og bekjente. Blant annet hørte jeg av ei venninne om ei hun kjente som hadde hilst på gjerningsmannen og presentert han for folket og sagt at han var her for å snakke om bomben i Oslo. Hvordan kunne hun vite om hans baktanker? Hva føler hun nå? Stakkars jente, jeg håper mennesker er til stede for henne og forteller henne at hun ikke er ansvarlig for noe av dette!
Hvordan kan noen komme over det her? Er det mulig?

Mine tanker går, igjen, til skadde, pårørende og drepte. Dette er SYKT.



Norge skal komme seg igjennom det her. Sammen er vi sterke!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits